Noe vil alltid gjøre vondt!

Det er lenge siden sist noe ble skrevet her. Så dette blir et litt surrete innlegg om noe av tankespinnet og følelsene som har vært i det siste.
Det har vært et utfordrende år med tap av fantastiske mennesker, mye rot, nytt hus, studier osv osv.

Livet er i grunn veldig bra! Vi trives i vårt selskap, har gode jobber, venner, fritidsaktiviteter, familie osv.
Men følelsen av at det mangler noe i livet vårt vil kanskje alltid være der...

Vi er det som kalles for ufrivillig barnløs.
Vi har hatt noen runder i diverse karuseller.
Etter en mengde både opp og nedturer bestemte vi oss for at det er nok, i hvertfall for en god stund.
Livet skjedde og mye endret seg, og vi fikk bearbeidet og "innfunnet" oss med tingenes tilstand.
Men så dukker det opp uventede situasjoner som drar oss ned i karusellen igjen og vi må ta stilling til så mye som vi hadde lagt bak oss.
Og det er vondt!
Overalt ser vi familie og venner få barn (misforstå meg rett, er evig lykkelig på deres vegne), men med vår situasjon følger det en masse "forbudte følelser" som dukker opp når en minst venter det. Som et knyttneveslag i magen!
På sosiale medier overøses en av at meningen med livet er barn, og en vet ikke hva lykke er før en har et barn osv osv....
Dette drar en enda lenger ned i karusellen, for når en først står i den så er det ikke så lett å være noe annet enn subjektiv. Alt en ser treffer en, den følelsen av å stå alene og se verden gå videre er nesten altoppslukende...

Noe av tankesurret som følger:
Er ikke mitt liv verdt noe fordi jeg ikke har barn? Vet jeg ikke hva lykke er fordi jeg ikke har barn? Har ikke jeg noe anker når tidene blir tøffe fordi jeg ikke har barn? Er meningen med livet barn, hva er så meningen med mitt liv da?

Skal ingen noensinne få all den kjærligheten vi har å gi?  Skal ikke vår kunnskap gis videre til noen? Skal ikke den tryggheten vi kan gi brukes? Skal ikke de fantastiske "ubrukte" besteforeldreressursene noensinne få bli brukt?

Jeg kunne skrevet så innmari mye, men dette er et utrolig sårt tema. Selv om det per nå er mange år siden vi hoppa av karusellen. Vi er hverken blåøyde eller i fornektelse, vi holder bare opp de korta vi har fått utdelt.
Det er mange muligheter ja, men når en har flere hindringer så smekkes den ene døra etter den andre igjen. Sånn er det.
Jeg skriver ikke for at du skal gi meg/oss sympati eller komme med at det ikke er en menneskerett å få barn osv....
Jeg skriver for meg!

Vår infertilitet - ikke vår historie, men den er lik!

Men du som leser, vit at det er vanvittig vondt å være ufrivillig barnløs. Det er en sinnsykt karusell å stå i. Enten det er prøverør, adopsjon eller andre prosesser. Det er tøft, det er vanskelig, det er sårt, det er glede, det er håp, det er sorg, det er sinne, det er "sjalusi", der er tårer grått fordi andre får det så lett, det er tårer grått fordi en står maktesløs mot systemet, det er tårer grått for alle en vet at hadde trengt et hjem fylt med kjærlighet og trygghet, det er tårer grått i gledessorg for andre for noe en ikke får selv.....Det er så mye! Hele spekteret av følelser på få minutter!

Infertility the struggle

Kanskje en dag...hvem vet....

Er vi snart trolljegere??

Nå nærmer det seg styggfort 18.Juni og Trolljegerprøven sammen med Viljestyrke laget!
Det har vært en utrolig kjekk reise med noen fantastiske mennesker, som jeg er så heldig å få bli kjent med.
Alle har vi ulike forutsetninger og utfordringer, men uansett hva så har samtlige gitt ALT på treningene og kjempa seg fremover, så det blir fantastisk når vi
på lørdag stiller sammen til start!

Men det er med skrekkblandet fryd at jeg går lørdagen i møte.
Jeg gruer meg som fy på grunn av ankelen min og frykten for at det skal gå galt under løpet.
Jeg gruer meg fordi jeg blir avhengig av å kunne stole på andre, og det er jo så langt utenfor comfortsonen min som det går ann å komme!
Også til slutt på gruingen ligger sykdommen min, hvilke sprell kan den finne på både før, under og etter løpet... Det ligger alltid der å murrer, all usikkerheten som følger med MS.

Men jeg gleder meg til å starte med de herligste folka!
Gleder meg til å ta fatt på hindrene sammen.
Gleder meg til å være en del av motivasjonen vi både kan og vil gi.
Og til slutt, jeg gleder meg til å krysse mållinjen sammen med dissa gode, fantastiske,  motiverende og ikke minst inspirerende menneskene!!

Takk for at jeg fikk være med!! ❤

Frustrasjon!

Hva gjør en når en blir motarbeidet av sin egen kropp?
Hvordan kan en løse den utfordringen?

På søndag er det duket for Wings For Life løpet, og jeg begynner å tro at det løpet symboliserer det samme for meg, som Eleanor i Gone in 60 seconds for Nichlas Cage.

Sist jeg skulle delta så jeg nesten ikke ut av huet.
Synet var nesten dobbelt, jeg var svimmel og generelt i elendig dagsform.
Jeg nådde ikke målet jeg hadde satt meg og det var årets nedtur i et ganske bedrittent år!!

Denne gangen har jeg slitt med en kink i nakken/skulderen i over en måned.
Etter behandling av idrettsmassør og kiropraktor har det blitt bedre, men jeg får hodepine når jeg har løper!
I dag svikter foten meg, dødsvondt i den foten jeg brakk i høst.
Og i tillegg har jeg blitt forkjøla!

Er det mulig å bli motarbeida så jævlig da???

Løsningen, eller en semiløsning i hvertfall, er å kjøpe tape og tape foten på søndag OG kjøpe nye løpesko!
I år går jeg dette løpet i møte uten mestringsfølelse i det heletatt, og det er ikke en god følelse tre dager før løpet.
Jeg stiller hvertfall til start, sikkert med verdens største klump i magen og kommer til å gå i kjelleren og litt til om jeg ikke kommer lenger enn i fjorårets løp.

Løpeturen i dag skulle være en lett oppvarming og formsjekk, men i dag protesterte alt som kunne protestere og det var så langt fra en god opplevelse som det gikk ann.
Så det bygde ikke akkurat opp om "optimisten" Torunn til løpet på søndag.
Men shit au, jeg prøver å snakke meg selv ut av frustrasjonen med et godt jærsk uttrykk:

"det kan fort gå godt"

Wish me luck, cause I`m gonna need it!!!

Sammen er vi sterke!

Det er så lett å miste sine prestasjoner på veien.
Selv om en har et mål, så er det utrolig viktig å huske, legge merke til og markere alle delmål på veien!!
Jeg glemmer ofte hva jeg faktisk har oppnådd, så må jeg ta meg i nakken og si noen alvorsord til meg selv.
På min vei med vekt reduksjon bl.a glemmer jeg i kampens hete det jeg faktisk har klart.
Selv om målet er langt der fremme, så har jeg all grunn til å klappe meg selv på skuldra for de tingene jeg har oppnådd på veien.
Det er vel og bra å holde fokus, men av og til må en ta et steg tilbake og se hvor langt en har komt på veien.
Mine opp og nedturen har vært mange,  og det blir garantert flere, men jeg har alltids det jeg har oppnådd å holde i.

Jeg har gått ned hvertfall 50 kg i vekt.
Jeg har på tross av MS diagnosen klart å (Hvertfall veldig snart) fullføre en bachelor i Ergoterapi, jeg er aktiv og deltar på forskjellige løp, jeg jobber, jeg har trent meg opp etter attakk og er etter siste sjekk tilbake til normale reflekser o.l.

Jeg kan ikke dag flippe et dekk på 150 kg (mane ganger til og med) takket være innsatsvilje og gode støttespillere.
Selv om jeg og min mann har møtt utallige hinder, så tar vi sats og kommer styrket over.
Han sa en gang at det er bare et større hinder, vi må bare ta bedre sats....
(har nevnt det før I know,  men de er så beskrivende)
Så det er det vi gjør, for vi møter mange hinder i hverdagen og da tar vi et steg tilbake, vurderer og tar sats.
Noen ganger ramler vi ned igjen, men da børster vi av oss og plastrør knea og tar ny sats!
Fordi vi kan, og sammen er vi sterke!!!

Sammen er vi sterke, har for meg fått en helt ny betydning i det siste.
Jeg er så heldig å få delta i Trolljegerenes Viljestyrke lag.
Kjenner jeg blir varm om hjertet når jeg tenker på de fantastiske folka jeg er så heldig å få bli kjent med, få trene med og ikke minst samarbeide med!!
Alle har vi noe, og akkurat våres noe er det som gjør oss så fantastiske!!
Jeg gleder meg sykt til fortsettelsen.
Jeg gleder meg til å stå på startstreken sammen med dere, og å fullføre løpet med alle sammen i samla tropp!
Dere er best!! ❤

Nytt år, nye utfordinger del 2

Jeg meldte meg på en konkurranse som Trolljegerene hadde.
De skal stille med et motivasjonslag på Trolljegerprøven 18/6-16.
Og jeg er en av de 5 som ble plukket ut til å være med!!!
Vi er fem fantastiske mennesker som har og har hatt våre utfordringer opp igjennom, og 18. Juni står vi samlet på startstreken og kommer sammen over mållinja!
Med oss på veien har vi to supre motivatorer!!
Øyvind - en ekte trolljeger, og Liv-Kristin som er et lykke- og sjarmtroll av en annen dimensjon!
Jeg føler meg priveligert som får være med på dette, og ikke minst bli kjent med disse herlige folka.
Dere er gull verdt alle som en!!

Viljestyrke - laget!

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan mine MS-dager er.
Jeg kaller de for det, for de fleste mine dager er gode.
Og som jeg har messa om før så legger jeg det til all treningen min, uten den tror jeg at livet hadde vært utrolig kjipt og om mulig mer utfordrende!!
Så jeg skal gjøre et forsøk på å forklare hvordan det er, selv om det varierer veldig...
I går hadde jeg en av disse dagene, det kroppen krangler og motsetter seg alt eg gjør.
Det er sånne diffuse vondter her og der, det er et trykk i hodet (kjennes ut som det kommer fra innsiden og utsiden), pulsen min er kanskje litt høyere enn vanlig og fatiguen herjer! (en syk utmattelse som ikke kan beskrives, men kanskje du har kjent litt på noe lignende når du har ligget strak ut med influensa på de verste dagene!!)
For min del så hjelper det som regel med trening på disse dagene...heldigvis!
Men dørstokkmila er ikke bare lang disse dagene, den er bratt som faen i tillegg!!

For de som ikke vet hva MS er og hva det innebærer: Hva er MS?


Over til noe kjekkere, vi har vi begynt å skrive bachelor!!
Kjempespennende tema innen velferdsteknologi.
Og sammen med mine kjære i bachelorgruppa så tror jeg dette blir knallspennende tider, om enn noe krevende, men det tåler vi!!
Jeg har i tillegg søkt på Master til høsten, her går første opptaket om 15 dager og jeg er så spent at jeg holder på å daue!!
Kommer jeg inn? Kan lille meg faktisk klare en Master? Og alle påvirkningsfaktorer, hvordan blir det???
Det er så sykt spennende!!!

Inni all denne skrivingen skal vi også springe Wings For Life - løpet 8.Mai.
Så nå er det opptrening til dette løpet som gjelder!
Jeg har en utfordring når det kommer til løping, dette har vært borte lenge, men har meldt seg igjen.
Vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men det kjennes ut som om all core-muskulaturen knyter seg og hindrer meg i å puste, så da må jeg stoppe opp litt og snakke litt med meg selv så jeg ikke begynner å hyperventilere.
Jeg vet jo hva det er, men det er likevel en stor utfordring og rimelig ubehagelig når det står på, men det går jo over så vi gun`er på!! ;)
Målet er 15 km før catcher-car tar meg igjen, men kommer jeg lenger enn i fjor så er jeg sykt fornøyd!
Håper løpsformen i år er bedre på løpsdagen enn det var i fjor, da hadde jeg dobbeltsyn på løpsdagen og hadde to stykker til å passe på meg!! Siste meterene måtte min gode venninne holde meg i hånda, for ingenting ville lystre også synet på toppen!!
Men jeg klarte det da, så jeg skal klare det igjen!!
Jeg skal løpe for de som ikke kan!!!!
Skal ikke du??

Wings For Life World Run

Nytt år, nye utfordringer del 1

Nå er det et nytt år med sine nye utfordringer!
Starten på 2016 har vært litt utfordrende med bivirkning av medisiner, dødsfall blant venner og begynnelse på bacheloren vår.

Jeg begynte på ny medisin rett før jul.
Det gikk overraskende bra med bare noen små kvalmebyger innimellom, men det kan en klare.
De store problemene begynte når jeg skulle gå opp til full dose på medisinen, da tok hjertet mitt helt av!
Det ble utallige turer til legen, jeg ble møtt på en måte som gjorde at jeg ikke følte meg ivaretatt av helsevesenet.
Jeg gikk til legen etter at min hvilepuls skaut i været, jeg har ganske lav hvilepuls i utgangspunktet noe som er resultat av mye trening, men jeg blir møtt med at det er innenfor "normalen" så legen er ikke bekymret.
Det er greit at det er innenfor normalen, men det er fremdeles ikke min normal.
Så etter utallige turer til legen og telefoner til legevakt blir jeg endelig henvist til kardiolog.
Jeg skal ta 24 timers EKG, denne ble utsatt mange ganger pga sykdom o.l på kontoret til kardiologen.
Men til slutt klaffer det, jeg har nå gått over 1 1/2 mnd med disse uregelmessighetene.
EKG`n min viser 19.000 ekstra slag i døgnet!!!
Kardiologen sier at normalt er ca 200 ekstraslag på et døgn...
Det har vært helt enormt slitsomt å gå sånn, med så store bivirknigner og ikke føle at en blir ivaretatt eller trodd fordi det ikke er en vanlig bivirkning av akkurat denne medisinen.
Det skal ikke være nødvendig å måtte fighte for sånne ting, en skal bli tatt seriøst når en melder fra om bivirkninger og når noe er utenfor DIN normal, ikke alle andre sin!!!!

Jeg kuttet ut medisinen og hjerterytmen stabiliserer seg nesten umiddelbart iløpet av det neste døgnet.
Noe har hengt litt igjen, men nå begynner ting å bli normalt for meg igjen!!
Grunnen til at medisinen ikke ble kuttet tidligere er jo fordi at de måtte finne ut hva som gjorde denne endringen, og det kunne jo vært noe annet, men fremdeles burde jeg blitt tatt seriøst!

Jeg har heldigvis kunne trent gjennom dette hjertestyret.
Jeg tørr faktisk ikke helt å tenke på hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde kunnet gjøre det!
For som eg mistenkte, viste EKG`n min at jeg ikke hadde ekstraslagene når jeg var i fysisk aktivitet.

Så mitt år har begynt med så mange legebesøk som jeg aldri har hatt før på så kort tid.

Når det værste har lagt seg, så kommer beskjeden om at en god kompis har gått bort.
Det river i hjertet mitt og lufta går ut av meg....
Det finnes ikke mange jeg åpner meg for, men du var en av de.
Jeg kunne hyle ut min frustrasjon, mine gleder og mine merkelige nykker og jeg ble aldri møtt med noe anna enn forståelse, gode ord og litt corny humor tilbake.
Og jeg håper jo og tror at dette var gjensidig!!!
Jeg tar meg selv i å ville sende deg en melding eller en snap når noe oppstår som bare du og jeg forstår morsomheten av, men det ville ikke komt noe svar....
Vi hadde et felles ståsted, vi har møtt mye motbakker gjennom livet...
Det var så godt å ha noen som forstod, det var så godt å ha noen som kunne lene seg på meg...
Selv om vi sjelden møttes, så var vi alltid der for hverandre!
Du e savna av så mange, savnet kommer til å være der bestandig og det gjør så vondt!
Jeg håper du har det bedre der du er nå, at du er gjenforent med alle dine som du savna så sårt.
Jeg håper du ser ned på oss og flirer med oss når vi står i en corny situasjon, jeg håper du gråter med oss av glede og i sorg, og jeg håper du er der sammen med oss og gir oss støtte når vi trenger det.
<3 Hvil i fred, kjære Ruben <3

2015....

Nå var det lenge side forrige innlegg, men det bunner ut i at dette året har vært utrolig krevende.
Det har skjedd altfor mye på for kort tid.
2015 = stress, sinne, frustrasjon og tårer.

Så hva sier en når noen spør om alt er bra, eller om en har der bra?
Skal en svare det en forventer å få i retur, eller skal en si det som det er?
I år har det ikke vært bra.
For mye krevende på for kort tid puttet sammen med tidspress, skole, praksis, jobb og alt anna.

De siste årene har vært i overkant begivenhetsrike med flytting, diagnoser og omveltning på omveltning.
Når skal en ha tid til å bearbeide alt?

I mitt liv er det ikke bare de ytre påvirkningene som har en innflytelse.
Mitt liv krever mye, det krever mye energi, det krever mye tålmodighet, det krever mye guts og ikke minst mye uvisshet.

Å ha en kronisk sykdom som er så utilregnelig at en ikke vet hva som skjer ila det neste døgnet, det er slitsomt!
En kan ikke alltid leve i nuet.
Men jeg håper en dag å bli god på det og.
Bli god på å ikke ha en plan...

Jeg tror det er en mening med mitt kaotiske liv.
Jeg har det veldig bra på mange områder, men 2015...året som var en eneste grusom motbakke med den ene knekken etter den andre.
Når er det nok? Når skal jeg få hente meg inn igjen? Når skal jeg få igjen pusten?

Jeg er utrolig takknemlig for alt i mitt liv, det gode og det vonde, for summen av alt er meg.
Men av og til er det godtvondt å kjenne på at en er drittlei.
Lei av å ikke vite....
Lei av utallige drømmer som faller i grus...
Lei av å hangle seg gjennom ting...
Lei av å forklare seg i alle situasjoner og for alle...
Jeg er drittlei av MS!!

Så mye som jeg vil, så mange drømmer, så mange hinder....
Men men pytt sann, opp på beina igjen, ikke sant?

Det ligger i min natur å ta alle slagene spm kommer, det ligger i min natur å ha skrubbsår på knærne og hull i buksa etter en kamp for å komme seg opp igjen.
Så det er det jeg gjør hver gang.
Jeg reiser meg opp, børster av klærne og retter litt på de før jeg på nytt setter nye mål, finner nye drømmer, innser at noe ikke går og tar enda bedre sats ved neste hinder.

Mitt liv, en hinderløype!

Redsel og takknemlighet

De siste månedene har vært noen av mine verste.
Kroppen skranter, hodet spinner og plusser vi på pensumet vi har nå så er alt fullkomment.
Eg vet mange reagerer på all treninga eg gjør, men hva med når det er det eneste som får deg gjennom dagen? Er det fremdeles feil? Skulle eg heller satt meg ned og blitt høvla ned av denna sjuka? Hadde det vært en bedre løsning for meg, for deg, for samfunnet???
Viss eg ikke hadde fått trent de siste månedene så hadde det nok gått veldig ut over min utdannelse, så eg er evig takknemlig for min mor som ser nødvendigheten av at dattra har en pt.
All støtte eg får av ho er uunnværlig og mye av mitt pågangsmot kommer fra denna fantastiske dama!
Alt du har måtte holde ut med i åra som har gått…ikke har eg vært den letteste å ha med å gjøre, men eg fikk lov å plante mine bein godt på bakken og lære mye «the hard way» og nettopp dette er mye av det som gir meg muligheten og styrken til å håndtere mitt liv og alle hindrene det byr på.
For alt du har gitt meg er eg så utrolig takknemlig!!!

Som eg skreiv tidligere har de siste månedene vært en stor påkjenning, og eg fikk kjenne på min største skrekk torsdag som var...
Eg våkna og kjente at kroppen var i totalt ulage!
Allerede når eg satt meg opp i senga kjente eg at noe var veldig gale…
Eg klarte knapt å stå, eg måtte hjelpe beina med armene for å få bevegelse….
Eg har lært at det ikke er en mulighet å gi opp, så det var nettopp det eg ikke gjorde.
Eg gikk, med armene som hjelp for å ta et skritt, men eg gikk!
Og kanskje er eg heldig, kanskje er eg snodig skrudd sammen, men etter noe som virka som en evighet, så klarte eg jo å bevege beina helt uten hjelp.
Sakte, men sikkert fikk eg kontroll over meg igjen, men fy for en generell form eg var i….
Eg dro på min planlagte trening med ptn som alltid…. Og vet dere hva? Det hjalp!!
Etter treninga var kroppen i ca normal gjenge igjen!
Eg kommer aldri til å tvile på at trening er det som funker for min kropp, men det var en forferdelig opplevelse.
Det var grusomt å være aleine her, og ikke ha noen å lene meg på, men kanskje det var nettopp derfor at eg ikke ga opp….

I det emnet vi har på skolen nå er nevrologi og min sjuke noe av det som er i fokus.
Å lese om sin egen sykdom tok meg tilbake til ei veldig vondt og lei tid.
Som nydiagnostisert med MS....en leser alt en kommer over og tar alt for god fisk.
Alle historier på nett, no more happy endings og med døden til følge....
Hva skal en tro på?
Det jeg opplever nå er at de samme historiene dukker opp igjen i form av pensum.
Eg er ikke mer tapt bak ei vogn enn at eg skjønner at eg er en smule farga av å faktisk ha denna sjukdommen, som nok gjør sitt til at eg har et anna forhold til det lærebøkene beskriver enn mine medstudenter...for ikke å snakke om foreleserene!
Å sitte på den ene forelesninga etter den andre og høre at mitt liv går bare en vei, og det er nedover....
Det gjør noe med deg, selv om eg er smertelig klar over at det er en progredierende sykdom, så er det ikke morro å sitte å høre på det.

Akkurat nå kjemper eg med meg sjøl, for å i det heletatt ha trua på ei god framtid.
Det er i sånne tider at mitt evige lys skinner gjennom.
Hjemme i mitt hus sitter en fantastisk mann, en vanvittig god venn og den aller beste støtta noen kan tenke seg!!!
Alt du gjør, alt du sier og måten du er på kan gi hvem som helst trua på at detta går bra!
I min spinnende verden er det fantastisk å ha deg som en klippe!
Du er min rake motsetning.
Når eg spretter avgårde i normal Torunn fart, så senker du tempoet mitt betraktelig med ditt rolige og sindige vesen.
Eg elsker deg for alt du er og alt du får meg til å være!!
Du er min boble, og bare min!!

Eg er ikke den flinkeste personen i verden til å formidle hva folk betyr for meg, men dere skal vite at eg setter utrolig stor pris på hver og en av dere!
Alle i mitt liv bygger opp og gir støtte på et eller anna vis, og det kunne eg ikke vært uten!!